• Gisle Løkken

    Gisle Løkken

    president, Norske arkitekters landsforbund

Tilbygget til Glasmagasinet i Møllergata er ett av Oslo-byggene arkitekturopprørerne går god for. Foto: Dan P. Neegaard

Den konstruktive samtalen stopper dessverre i en mur av vrangforestillinger og fordommer.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Arkitekturopprøret» handler om det som hevdes å være et arkitektonisk forfall. Det er legitimt, fordi mye av det som bygges, er av kritisk lav kvalitet. Men det er også urovekkende, fordi konspirasjoner og subjektive følelser blandes sammen og formidles med patos.

Den konstruktive samtalen som kunne vært mellom profesjonelle, politikere og lekfolk, stopper derfor dessverre i en mur av vrangforestillinger og fordommer. Og argumentene som fremføres, er sjelden egnet til å beskrive eller forstå virkeligheten – heller ikke til å kunne forandre den.

Upresist og forsimplende

Første hinder for en samtale er at arkitektur reduseres til stiluttrykk. Det er forståelig fordi fasader er overflater som alle umiddelbart kan se og mene noe om. Men å tro at arkitektur i dag dreier seg om dekorstilarter, er upresist og forsimplende.

Det andre hinderet er at diskusjonen ikke reflekterer at dagens samfunn er uendelig komplekst. Mens antikkens arkitekter jobbet for eneherskere i relativt enkle samfunnsstrukturer, har vi i dag lag på lag av kompliserte strukturer og omfattende prosesser.

Det er derfor fare for nostalgisk tåkelegging når for eksempel Paris idylliseres som et vakkert forbilde, uten å reflektere over at Napoleon III sanerte middelalderbyen og bygget en ny by som gjorde det lettere å føre krig mot egen befolkning.

Det tredje hinderet dreier seg om eskalerende globale og regionale kriser som henger sammen og forsterkes av hverandre. Eksempler er klima- og naturkrisen eller kriser knyttet til migrasjon og urbanisering. Det burde være åpenbart at det er lite inspirasjon å hente fra de klassiske stilarter i håndtering av for eksempel klimakrisen.

Krever lang utdanning og trening

Ut over dette tas stadig flere beslutninger om byen og arkitekturen av andre enn arkitekter og landskapsarkitekter, som er skolert til å forstå byens romlig-estetisk og sosial kompleksitet. NRK-kjendiser og politikere mener åpenbart at det er arkitektene som står bak all elendigheten.

Men det er bare noen få år siden Kommunal- og moderniseringsdepartementet senket kompetansekravet for arkitekturprosjektering til toårig fagskole.

Offentlighetens sterkeste stemmer burde nok ta inn over seg at byplanlegging og arkitekturprosjektering er fag som krever lang utdanning og trening, men at handlingsrommet defineres av politiske ideer og vedtak.

Ferniss av fasadeornamenter

Så selv om det er flott at flere engasjerer seg i sine omgivelser, går den eneste veien til reell endring gjennom kunnskap og god virkelighetsforståelse. De gode og humane omgivelsene vi alle ønsker oss, kan aldri oppstå gjennom et ferniss av fasadeornamenter. Men det kan skapes i en økologisk forståelse av samvirke mellom mennesker og de naturgitte premisser som er en forutsetning også for våre byer.

Det betyr utvikling mot noe nytt som må utforskes og skapes, og som ikke kan kopiere det som ble til ved Middelhavet for flere tusen år siden.

Blir vi enige om noen slike grunnleggende premisser, kan vi fortsette å diskutere velbehaget i arkitekturen, men med andre verktøy og mål enn de som i dag preger diskusjonen.

Den konstruktive samtalen stopper dessverre i en mur av vrangforestillinger og fordommer
Source:
Source 1

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here