Helt urealistisk. Det mente Jens Stoltenberg om partiprogrammet til Kristin Halvorsen da Ap, SV og Sp skulle bli enige på Soria Moria i 2005. I midten Guri Størvold (Sp), Åslaug Hagas høyre hånd. Foto: Lise Åserud, NTB

Jens Stoltenberg mente SVs program var «totalt urealistisk». SV-lederen mente Sps folk var «møkk sure hele tiden,». Og Sp-lederen fryktet «kjøttvekten» til Ap.

  • Solveig Ruud

En annen versjon av denne saken ble publisert i januar 2018.

Selv om Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum helst ikke vil sitte i regjeringsforhandlinger med SV, er det åpent om det likevel vil skje. I så fall kan det være interessant å se hva som skjedde sist Ap, Sp og SV forhandlet sammen i høsten 2005.

Veien frem til den aller første rødgrønne regjeringen var full av humper. Det avsløres i bøker som partilederne har skrevet i ettertid – og i referatet fra forhandlingene: regjeringsprotokollen.

Aftenposten har oppsøkt statsarkivet og funnet protokollen fra den gang Jens Stoltenberg (Ap), Kristin Halvorsen (SV) og Åslaug Haga (Sp) dannet en felles regjeringsplattform.

Her kan du lese protokollen.

Sammen gir disse kildene et interessant innsyn i hva som skjedde bak lukkede dører i 2005. Ikke minst i hvor mye som falt på plass i innspurten av regjeringsforhandlingene.

Den nest siste dagen var det knapt noen som ga seg på noe.

Halvorsen slo i bordet

De satt sammen i 14 dager. Den aller siste dagen slo SV-lederen kraftig i bordet. I regjeringsprotokollen fra 12. oktober 2005 skildres det nøkternt slik:

«Kristin Halvorsen mener at denne erklæringen slik den nå foreligger, er dårligere enn Sem-erklæringen på vesentlige punkter. Dette kan kun rettes opp med en betydelig miljøseier, og det kan være vern av Vefsna. Jens Stoltenberg var uenig i dette …»

SV-lederen mente altså at det som lå på bordet var dårligere enn hva Høyre, Venstre og KrF ble enige om da de forhandlet på Sem hovedgård i Asker i 2001. Og det sa hun tydelig ifra om.

SV mente Sp brukte dårlig humør som forhandlingstaktikk

Ifølge Lilla Sølhusviks bok om Kristin Halvorsen, Gjennomslag, hadde nestlederen hennes, Øystein Djupedal, noen dager tidligere anmodet henne om å innta en tøffere tone.

Han mente de tre kvinnene som utgjorde Sps forhandlingsdelegasjon, var «møkk sure hele tiden», og at de brukte «dårlig humør som en forhandlingstaktikk».

Ifølge Jens Stoltenbergs biografi, Min historie, omtales de tre Sp-kvinnene som «drevne forhandlere».

– De vek ikke en tomme i ukevis, før de firte litt i aller siste runde. De kunne holde igjen slik at andre saksområder forble uløst frem til de hadde fått viljen sin på de viktigste områdene, skriver han.

Inn mot innspurten bestemte også Kristin Halvorsen seg for å være sur. Hun anstrengte seg for å «se ut som en tordensky».

SVs nestleder Øystein Djupedal mente kvinnene i Sps forhandlingsdelegasjon brukte dårlig humør som forhandlingstaktikk. F.v. Marit Arnstad, Åslaug Haga og Magnhild Meltveit Kleppa. Foto: Cornelius Poppe

Endelig: 13 saker avgjort før lunsj

Før lunsj den siste dagen falt 13 viktige saker på plass, om høyst ulike temaer som Afghanistan, frihandel, kontantstøtte og makspris i barnehagene. Men noe sto igjen:

«Dokumentet er nå gjennomgått. Tomtefeste, Barentshavet, Vefsna, kommuneøkonomi og rovdyr er de gjenstående saker».

Etter en lunsj trakk de tre partilederne seg tilbake og forhandlet alene i drøyt fem og en halv time. Først da falt de siste bitene på plass – og SV fikk gjennomslag for å verne Vefsna-vassdraget.

– Vefsna kan takke tordenskyen, sies det i Halvorsen-boken. Men SV måtte godta oljeboring i Barentshavet, Ap måtte si ja til å finansiere renseanlegg på Kårstø, og Sp måtte «la ulven slippe unna litt til.»

Stoltenberg om SVs program: Totalt urealistisk

Alle partiene svelget kameler i innspurten, ikke minst Jens Stoltenberg som var den som ivrigst talte for en mindre forpliktende plattform. Protokollen fra andre dag i forhandlingene sier sitt om det.

«Jens Stoltenberg mente at man i dokumentet burde være forsiktig med tallfesting …»

«Han understreket også behovet for en kortfattet, stram form og å unngå utflytende tekst …»

På dette tidspunktet i forhandlingene var også Sp og SV enige om å «være forsiktig med tallfesting», altså å skygge unna løfter om konkrete beløp og målsettinger som skulle innfris innen en dato.

Det var svært mye frem og tilbake før de tre partilederne kunne legge frem et dokument de var enige om. Foto: Bjørn Sigurdsøn, NTB

Måtte holde igjen Ap og Sp

I biografien sin forteller Stoltenberg at det virkelig store problemet for Ap i forhandlingene var å «holde igjen de to andre partiene».

– Vi hadde lest partiprogrammene på forhånd, og særlig SVs program oppfattet vi som totalt urealistisk. Der skulle det gis mer til alt og alle, skriver han og omtaler SVs utgangspunkt i forhandlingene som «fjernt fra vår måte å tenke på».

– Regjeringsplattformen er mye viktigere for de mindre partiene i en koalisjonsregjering, enn for det største, skriver Åslaug Haga i sin bok Rødgrønn. Hun forteller hvor viktig det er for «små partier å brekke ting på plass» i regjeringsforhandlingene: Ting de aldri vil få på plass i det daglige arbeidet i en regjering når det største partiet «bruker kjøttvekten til å vinne frem».

Kompromisset seg frem til tallfestede mål

SV ønsket å være konkret om barnehager. Sp ville tallfeste hvor store milliardbeløp kommunene skulle sikres i 2006. Begge fikk det som de ville. De minste partiene hadde nemlig et sterkt våpen. Haga beskriver det slik i sin bok:

– Får ikke ett av partiene viljen sin på området som er særdeles viktige for partiet i forhandlingene om regjeringsplattformen, blir det ingen regjering. Dette er et sterkt forhandlingskort, fordi det alltid vil være det største partiet som har størst prestisje knyttet til å dra regjeringsforhandlingene i land.

Stoltenberg selv, som kjempet for å få fagforeningsfradraget opp til «minst det dobbelte av dagens nivå», skildrer hvordan Ap «kjempet ned mange av de dyreste og minst gjennomarbeidede forslagene» til SV og Sp.

SV-politikeren Lisbet Rugtvedt var til stede på Soria Moria og førte egen dagbok fra forhandlingene. Utdrag av den er gjengitt i boken «Gjennomslag», som handler om Kristin Halvorsen. Foto: Trond Solberg

«GUD, for en gjeng..»

Ifølge Stoltenberg kom SV med «lange, detaljerte og uprioriterte lister med krav».

– De fleste ble frafalt etter endeløse diskusjoner, skriver han. I de andre partiene var det misnøye med Aps manglende vilje til å forplikte seg.

Protokollen sier sitt om fremdriften. Den tiende dagen var dette situasjonen:

«En liste med 74 uenighetspunkter ble omdelt, og disse ble fordelt mellom de ulike arbeidsgruppene.»

Noen begynte å bli utålmodige. Kristin Halvorsens høyre hånd, Lisbet Rugtvedt, som var en av SVs sekretærer på Soria Moria, noterte dagen etter følgende i egen dagbok.

«Kommentatorene sier vi ikke har annet valg enn å bli enige, og det er kanskje riktig. Men GUD for en gjeng vi skal samarbeide med …»

Det ble etablert undergrupper, og det gikk notater på kryss og tvers.

Åslaug Haga (Sp), Jens Stoltenberg (Ap) og Kristin Halvorsen (SV) ble ikke enige om fattigdom og formulerte seg slik at de dekket over uenigheten. Foto: Nejad, Arash A.

Fattigdomskompromisset: stryk to bokstaver

To dager før de forlot forhandlingslokalet ble de enige om det Halvorsen omtaler som ett av de heteste temaene på Soria Moria, virkemidler og mål i fattigdomspolitikken. Saken var en av flere «hengesaker». Den hang igjen etter utallige drøftelser. Kristin Halvorsen fikk flere dager til å tenke «litt videre på setning om fattigdom.»

Motpolen var først og fremst Stoltenberg selv.

– SV sto hardt på, og Kristin hadde kjekt hevdet i valgkampen at fattigdommen kunne fjernes med et pennestrøk, skriver han i egne memoarer.

SV ville slå fast målsettingen om å «fjerne fattigdommen» i Norge. Ved å stryke tre bokstaver kunne Stoltenberg gå med på det. For det er forskjell på fattigdommen og fattigdom.

Resultatet ble hva Stoltenberg i memoarene omtaler som en «kryptisk formulering om at fattigdom skulle avskaffes».

Klokken 19.30, 6. oktober 2005 reiste forhandlerne på Soria Moria seg fra møtebordet. Da var de i mål. Men det var også da det begynte.

Bøkene til de tidligere partilederne røper mye om «nesten-kriser» og dissenser de åtte årene de regjerte sammen.

«GUD, for en gjeng vi skal samarbeide med», sa en SV-politiker da Ap, SV og Sp skulle danne regjering i 2005.
Source:
Source 1

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here