Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg. Foto: FOTO: Ketil Blom Haugstulen / Ellen Eriksen

Rusreformen. Senkningen av Blücher. Statlig næringspolitikk. Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.


Høyre gikk ikke til valg på avkriminalisering

Det er åpenbart at Aftenpostens leder 19. april ser på Høyres program med et langt mer åpent sinn enn når de tolker Arbeiderpartiets program. Aftenposten hevder at vi har endret syn. Sannheten er at det er partileder og statsminister Erna Solberg som har gått bort fra egen politikk.

Faktisk har Ap og Høyres ruspolitikk vært nokså lik for perioden 2017–2021. Begge gikk inn for hjelp som reaksjon for rusavhengige. Ingen av oss tok til orde for generell avkriminalisering.

Aps landsmøte holdt fast på sitt partiprogram fra 2017 der heter det at «narkotika fortsatt skal være forbudt, men at lovverket om narkotika til eget bruk skal innebære alternative reaksjoner fra samfunnet». At «de helse-, justis- og strafferettslige sidene av dagens politikk reformeres. Dette vil innebære at narkotika fortsatt vil være ulovlig, men at rusavhengiges overtredelser av loven møtes med alternative reaksjoner, ikke straff (…)». Fire år senere følger vi opp dette.

Høyre har derimot gått bort fra sitt 2017-program, der de skriver: «Et fortsatt forbud mot bruk og besittelse av narkotika er et viktig normdannende tiltak som ikke er til hinder for en tilnærming med mer vekt på skadereduksjon.»

Forslaget deres nå innebærer at alle skal kunne oppbevare heroin, kokain og cannabis i ulike mengder, uten å risikere straff. Da kan vi spørre om allmennheten oppfatter det som at forbud mot besittelse fortsatt skal gjelde.

Det blir spennene å se hva Høyres landsmøte mener. Hvis de får bestemme selv, tror jeg Høyres medlemmer står mye nærmere Aps reformforslag enn det som er blitt foreslått av Erna Solberg.

Kjersti Stenseng, partisekretær, Arbeiderpartiet


Det tyske syn på senkningen av Blücher


Morten Svinndal (Aftenposten 15. april) misforstår mitt poeng i kronikken «9. april sett med tyske øyne». Jeg påstår selvsagt ikke at det ikke var ilden fra festningen som senket Blücher. Men for de ledende tyske offiserene fremsto ikke ildvirkningen i seg selv alvorlig nok til å tilsi at et krigsskip som Blücher kom til å synke (jf. beslutningen om å ankre opp).

Om denne oppfatningen var korrekt, kan diskuteres. Men jeg kan uansett ikke se at de tyske kildene jeg refererer til (særlig kaptein Heymann, eldste overlevende offisers rapport med over 50 vedlegg), har nedfelt seg tilstrekkelig hverken i Svinndals innlegg eller i den såkalte grunnfortellingen. I de tyske rapportene er senkningen av Blücher en fortelling om et skip som gikk ned med flagget til topps, etter trefoldige hurra for fører, folk, fedreland og tysk seier.

Denne fryktinngytende fortellingen burde tjene som et varsko og skal selvsagt ikke erstatte den norske grunnfortellingen. Men den tyske fortellingen opptrer imidlertid i altfor liten grad i den norske grunnfortellingen. For å gjenta: Det er først når vi ser de to fortellingene i sammenheng, at hendelsene under krigen blir historie – noe som på ingen måte svekker kraften i fortellingen om Oscarsborgs heltemodige innsats. Den gjør snarere det motsatte.

Torgeir E. Sæveraas, historiker og forfatter


Vi må lære av historien

Det kan virke som Kjell Roland (21. april) og Trygve Tamburstuen (23. april) mener at det er feil å rette et kritisk søkelys mot partier som kommer med store, visjonære forestillinger om hva de vil oppnå i fremtiden ved å bruke skattebetalernes penger på subsidier og kapital til næringslivet.

Det ville være mer kritikkverdig dersom ingen minnet om de enorme feilgrepene som tidligere har vært gjort. Historiske erfaringer er en del av den akkumulerte kunnskapen vi har, og den er viktig å ha med når nye beslutninger skal tas.

Roland påstår at jeg mener at «staten ikke bør føre en aktiv klima- og næringspolitikk». Det er feil. Jeg er enig med Tamburstuen i at næringslivet av og til trenger et «dytt fra staten». Men det er en avgjørende forskjell på om staten er aktiv gjennom lover, reguleringer, skatter, avgifter, virkemiddelapparatet, FoU-støtte og innkjøpsmakt, for å nevne noe – og på om staten etablerer nye statlige selskaper innenfor relativt ukjente næringer med usikker lønnsomhet og teknologi.

Alle partier er opptatt av det grønne skiftet og mulige fremtidsnæringer som kan bidra til klimaomstilling. Spørsmålet er likevel hvordan staten skal «dytte». Skal det primært være gjennom generelle virkemidler som for eksempel prising – eller skal det være som finansiell støttespiller og eier? Hvor langt bør politikerne gå i å lempe risikoen over på staten, altså på skattebetalerne og vanlige folk?

Jeg er enig med tidligere statssekretær i Stoltenberg II-regjeringen, Roger Schjerva, som forleden skrev at markedstesten er viktig: «Er noen villig til å risikere sine egne penger i dette prosjektet?» I tillegg er det ikke så dumt å huske Stoltenbergs egen erfaring med «det miljøindustrielle kompleks», der politikerne ble utmanøvrert og tok beslutninger som både var faglig gale og svært kostbare.

Ingen kan klandre bedriftene for å ta imot den støtten de kan få. Når stadig flere partier nå varsler storstilte statlige investeringer i kommersiell virksomhet, vil næringslivet tilpasse seg. Det kan selvsagt gå bra, men det kan også bli svært dyrt.

Kristin Clemet, leder i Civita

Kort sagt, tirsdag 27. april
Source:
Source 1

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here