• Henning Howlid Wærp

    Henning Howlid Wærp

    Professor i nordisk litteratur ved UiT – Norges arktiske universitet

Villmarksfortellinger er en kraftfull kilde til inspirasjon for mange, skriver Henning Howlid Wærp. Illustrasjonsbildet er tatt på Høvik i Bærum. Foto: Stein J. Bjørge

12 millioner solgte bøker. Hva ligger fascinasjonen i?

Kronikk

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er 100 år siden Trygve Gulbranssen (1894-1962) debuterte. Det var i Aftenpostens novellekonkurranse i 1921.

Hvis man går inn i en hvilken som helst norsk bokhandel, vil man finne Trygve Gulbranssens Og bakom synger skogene-trilogi i hyllene. Faktisk i to utgaver, i pocket og med stive permer. Det ser ut som forlaget aldri lar den gå ut av produksjon, og det kan man skjønne når man ser opplagstallet: over 12 millioner solgte.

Leserne går tydeligvis ikke lei av denne bredt episke fortellingen om skogsbygden og gården Bjørndal.

Det første bindet kom i 1933, men Gulbranssen hadde vært opptatt av stoffet lenge. Det var en novellekonkurranse i Aftenposten som ble starten: «Prestebud – av Bjørndals saga». Senere vokste historien til en trilogi, en salgssuksess oversatt til mer enn 30 språk. Gulbranssen arbeidet lenge med et bind fire, men det kom aldri ut. Han ble en én-trilogi-forfatter.

Fryktet og sett ned på

Familiekrøniken om Bjørndal starter rundt 1760-årene. Den går gjennom flere slektsledd frem til 1830, i tredje bind.

Bjørndalsfolket lever tett på skogen og fjellet, er dyktige skogbrukere og jegere, også bjørnjegere. Av folk i bygden blir de imidlertid fryktet og sett ned på som usiviliserte.

Det er også skremmende at ingen vet hvor de kommer fra: «Kanskje var de kommet nordfra, kanskje fra vest eller øst, ingen i bredbygda visste det, ei heller visste noen når de var kommet.»

  • Utdrag fra bokanmeldelsen i Aftenposten i 1933:

«Og bakom synger skogene» ble anmeldt i Aftenposten 14. oktober 1933. «Trygve Gulbranssens debutbok er en ekte og uforfalsket romantisk beretning,» skriver anmelderen. «… dens romantikk er den enkle og populære, den som skaper sterke typer og hvis stemning er fylt av naturfølelse,» står det videre. Foto: Aftenpostens arkiv (skjermdump)

I dette ligger konfliktstoffet i trilogien: «Ikke kom de hverandre nær, folket fra skogen og folk fra bygdene. Bygdefolket gikk skogsfolket stort forbi når de møttes, – regnet dem for pakk.»

Likevel blir det etter hvert noe handel, og skogsfolket svindlet ingen, gjorde tvert imot alltid opp for seg og gjorde ingen fortred, heter det.

At de var «høgvokste og staute» og for det meste så bygdens folk over hodet, vakte både forundring og forargelse. Samtidig antydes det en storslått og dramatisk fortid for Bjørndalsfolket når den gamle Ane på dødsleiet røper brokker av en slektshistorie: «Kongen fór ille – frendene hans måtte fly. Noen gikk på skip til fremmedlandene, andre dro på skogene – inn…».

De som dro på skogene inn, blir da slekten Bjørndal. Mer vet vi ikke.

Skogen: det sterke og ekte

Storskogen og jakt er viktige elementer i å bygge opp et bilde av Bjørndalsfolket i kontrast til folk på bygden. Jakt skildres som en særegen kontakt med dyrelivet, mens forholdet til skogen uttrykkes gjennom besjeling, som en sang: «Men skogen, den riktige, store, syngende skogen. Mørk og veldig sang den sin gamle sang.»

Det er bare folket inne i skogen som hører den. Bygdefolket har kultivert seg bort fra villmarken og opplever den som truende og demonisk.

Spissformulert representerer flatbygden i romanens normsett det svake og tilgjorte, mens skogen står for det sterke og ekte.

I bind to og tre av trilogien er konflikten med bygden noe mindre tilspisset, dels på grunn av giftemål på tvers av bygdene, dels fordi Bjørndal selv er blitt en økonomisk makt. Verdisettet knyttet til de to settingene – bygden og skogen – er imidlertid uforandret.

Bjørndal representerte en alternativ tenke- og levemåte

Bjørndal gård skildres som utenfor tiden, upåvirket av det omliggende samfunnets endringer. «År gikk og tidene skiftet ute i verden, men på Bjørndal var alt ved det gamle», heter det.

Uttrykk som går igjen er «uminnelige tider» og «de gamle skikkene». Tradisjon skildres positivt, mens forandring ikke er av det gode. Bjørndal representerer i romanuniverset «arbeidets, dugelighetens solide ekthet».

Les også

Karoline Andaur: La 2020 bli vendepunktet for naturen

Høy arbeidsledighet

Og bakom synger skogene kom ut i 1933, det året arbeidsløsheten i Norge var på sitt aller høyeste, 18 prosent. I tiåret før hadde Norge opplevd usikkerhet i pengeverdien, med bankkonkurser og tvangsauksjoner. I 1929 kom krakket på New York-børsen.

Den økonomiske, sosiale og politiske uroen på 1930-tallet har antagelig bidratt til den store suksessen Gulbranssens trilogi fikk. Bjørndal representerte en alternativ tenke- og levemåte.

Men har en historisk roman som denne noen verdi i dag, utover det rent underholdningsmessige?

Vektleggingen av de gamle slekter, av mannsfellesskapet og patriarken virker unektelig utdatert. Man kan også stille spørsmål ved den primitivismen som romanen er uttrykk for. Primitivisme i betydning kritikk av det akademiske og forfinede og en tilbakevending til et før-industrielt samfunn.

Mennesket som en del av naturen

I et notat fra høsten 1933 skriver Gulbranssen: «Ta hele verden med dig til Bjørndal og lær den av det primitive liv der. Ta aldrig med dig Bjørndal ut i verdens rusk og rask.»

En tolkning av dette utsagnet kan være at Gulbranssen ser det som urealistisk at Bjørndal skulle kunne realiseres i den virkelige verden. Likevel representerer romanene som kunstverk en oppmerksomhet om menneskets bånd til naturen.

Har fremskrittet ført oss bort fra naturen?

Bjørndal har, i motsetning til bygden som har kultivert alt, trassig insistert på ikke å vende ryggen til den ville siden av landskapet. Det ser vi også i personbeskrivelsene.

Ved det kan Bjørndal sees som en utfordring til fremskrittsoptimismen i det moderne.

I et notat fra 1934 skriver Gulbranssen: «Bjørndal: tilbake til jorden og naturen; den gjør så meget begripelig som de menneskebygde byer gjør ubegripelig i oss.»

Denne bevegelsen – og refleksjonen – er fortsatt interessant og relevant. Mennesket sees hos Gulbranssen som en del av naturen, og naturen følgelig som noe mer enn en ressurs.

Og bakom synger skogene-trilogien kan i sin bildeskaping sies å stille det aktuelle spørsmålet: Har fremskrittet ført oss bort fra naturen?

Ingen bonderoman

Selv om Bjørndal er en gård, tilhører bøkene likevel mer en villmarkstradisjon enn en bonderomantradisjon.

Her skiller den seg fra Hamsuns Markens grøde (1917). Det er ikke jordbruket som prises hos Gulbranssen, men jakt og fiske og livet i skogen: kontakten med den ukultiverte naturen.

Greg Garrard skriver i boken Ecocriticism (2004) at villmarken i vår forestillingsverden har en nesten opphøyet verdi: «Den gir løftet om et fornyet, autentisk forhold mellom menneskeheten og jorden.»

Det kan selvfølgelig problematiseres at naturen skulle være på sitt mest autentiske når den er uten menneskelig spor. Likevel er utvilsomt villmarksfortellinger en kraftfull kilde til inspirasjon for mange.

Ikke minst derfor er Og bakom synger skogene-trilogien stadig å finne i bokhandlerhyllene.

Bøkene kan leses som en påminnelse om at mennesket er forbundet med naturen – våre grunnleggende livsvilkår – og forblir på den måten aktuelle.

Norsk roman solgt i 12 millioner eksemplarer siden 1933. Hva ligger fascinasjonen i?
Source:
Source 1

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here